Idag er det 6 år siden bestefaren min døde.
Oscar Asbjørn Larsen.
Han døde natt til lørdag, sovnet rolig og fredelig inn mens han sov; akkurat slik han alltid hadde ønsket.
Han var yngst av 13 søsken, og den siste som døde. Altså helt naturlig og i "riktig" rekkefølge.
Han bodde på Lillehammer sammen med Mimmi som er min mormor.
Da jeg var 20 år valgte jeg å bo ett år på Lillehammer og gå på skole. Mye fordi jeg ville være nær besteforeldrene mine (mormor, morfar og farmor). Jeg har aldri bodd nære de og har alltid savnet det.
Dette året lærte meg masse. Jeg er veldig glad for at jeg gjorde det da...
Bestefar var en klok mann (hvem barnebarn synes ikke det?) Han leste masse og elsket å diskutere. Han var veldig glad i barn og alltid engasjert i oss. Han hadde en smittende latter og gikk ofte fram og tilbake på gulvet mens han plystret mellom tennene. Han var hjertelig tilstede i alt og bestefar var så trygg og god! Jeg har aldri sett bestefar sint eller stresset (selv om mamma sier han absolutt hadde temperament)
Da jeg var gravid med min førstefødte fortalte jeg at jeg synes Oscar var et fint navn. Hans første reaksjon var "husj, du kan ikke kalle en baby for Oscar! Det er gamle menn som meg som heter det" Mimmi synes det var et flott navn og døpte magen for "Oscar". Da Oscar ble født var navnet klart. Jeg veit at bestefar var veldig stolt av det!
Han var opptatt av Oscar (og etterhvert Peder) og ringte ofte til han. Seinest dagen før han døde, ringte han fordi det var over en uke siden de hadde snakket sammen.
Dette innlegget er skrevet i dyp takknemlighet for at jeg har hatt en bestefar som akkurat Bestefar, og et minne om en fantastisk bestefar. Jeg tenker mye på han.. spesielt idag!
Det er noe med besteforeldre!
De er så trygge, de kan så mye, de har levd livet og utstråler livsglede og erfaring!
De er endel av vår historie og det er veldig fascinerende.
